Spiselig teater for barn

Tittelen ET! kan fort leses feil og gi assosiasjoner til lange romvesenfingre som strekker seg mot en planet, men henviser i denne sammenhengen til verbet å spise. ET! er en konsertforestilling om professor Purre og forsøkskaninen Pip som ble vist til de minste under Festspillene i Bergen, og tar for seg temaene mat, grådighet og lengsel etter perfeksjon.

Gratulerer. Gratulerer. Gratulerer. Forsøkskaninen Pip og professor Purre gratulerer hverandre over det vellykkede forsøket på å fremstille en næringsrik pille som stilner all sult og optimaliserer pilletakerens fysikk. I ET! får vi oppleve professor Purres fullførelse av hans store forskningsprosjekt og livsverk; å finne opp en pille som gjør spising unødvendig, og perfeksjonerer kroppen og dens egenskaper. Vi får se hvordan forsøkskaninen Pip og professoren samarbeider, og hvordan kaninen brukes som et verktøy i Purres ambisiøse plan. Relasjonen viser en skjev maktfordeling og menneskets kyniske utnyttelse av dyr.

– Ka tid begynner det?
– Et minutt.
– Et minutt? Eg gleder meg. Blir det skummelt?
– Nei da.

Jeg overhører samtalen mellom en av de små og DNS-damen. Sistnevnte lyver. Det blir litt skummelt. Rommet vi sitter i er omgjort til et laboratorium med maskiner og ledninger og det eneste organiske i rommet er en plante på pulten og Pips koffert med gulrotfløyte og andre verktøy. Og Pip selv. Forsøkskaninen er en brautende bergenser som elsker mat og gleder seg til lunsj mens hun spiser frokost.

Prøvekaninen Pip med et øre med knekk (Foto: Johanne Karlsrud/Festspillene i Bergen)

Pip entrer nervøst det tomme laboratoriet. Hun er en profesjonell forsøkskanin med arbeidsstolthet og briefcase i flettet tre. Pip har arbeidet med mange galne professorer før, forklarer hun, spiller litt på gulrotfløyte og xylofon og drømmer om ulike matretter. Knekkebrød med salami og dessertskive med nugatti er poesi i de lange kaninørene. Hun vil ha mer av alt!

I hvit frakk, blå sykehusposer på skoene og med overlegen mine ankommer professoren. Han står i stil med rommets metalliske kulde, og i kontrast til kaninen i brun cordfløyel selebukse. De presenterer hverandre og gjennom den neste lille timen skal vi se en ubalansert relasjon som veksler mellom samarbeid og felles nysgjerrighet, og Purres maktovertredelse overfor en godtroende kanin.

Professor Purre pønsker ut vitenskapelige forsøk (Foto: Johanne Karlsrud/Festspillene i Bergen)

Manipulative vennskap
Professoren trenger kun et siste forsøk til for å fullføre livsverket sitt, og har i den anledning hyret Pip. Sistnevnte foretrekker å bli kalt Pip, men blir tildelt et forsøksnummer, gjennomgår en analyse og blir rapportert som kanin type brun, med bøyd venstreøre.

-Kan du hoppe langt?
-Ja!
-Kan du hoppe lengst?
-Nei…

Den brautende og egentlig tilfredse kaninen blir påpekt det som er feil og mangler i professorens øyne, og nedgradert til en defekt vare. Øret med knekk blir i vitenskapens navn kategorisert som mangel på rett øre, og gir også en knekk i Pips selvtillit. Stykket problematiserer hva som er godt nok og hvem som kan definere det. Vi blir vitne til ulike former for lengsel; Pips ønske om å alltid spise mer og hennes forsøk på å begrense seg, og Purres kyniske utnyttelse av et annet vesen for å få resultatene han begjærer, og mangel på begrensning.

Professor Purre tester ut smaker på forsøkskaninen gjennom diverse instrumenter (Foto: Johanne Karlsrud/Festspillene i Bergen)

Purre opptrer manisk, og hans overambisiøse forsøkstrang skremmer Pip, men som profesjonell arbeidstaker har hun også tatt med hjelpeutsyr og blir fort revet med i prosjektet. Siste del i prosessen er å tilsette pillen smak. Den skal inneholde alle smaker og i en overbevisende dans synger Purre om hvor dødsteit det er å spise og at spising er ut. Både jeg og kaninen er overbevist etter den musikalske pitchen, og Pip synger med og overrasker med sin operasang. Med xylofon og trommer musiserer de sammen og synger drømmende om en pille som gir livsgnist, vitaminos optimalius og appetitius niksus. Stemmene utvikler seg til å bli dype og går over i gregoriansk sang, som gjør at en sakral stemning oppstår.

Spasmer og klubbete stemning
Pips kropp kobles til ledninger og et instrument sender smaker og ingredienser gjennom blå lysbølger som igangsetter ulike reaksjoner i kaninkroppen, og rolig gange blir til spurt og unaturlige bevegelser under Purres kommandoer. I en ti minutter lang sekvens jogger, hopper og vrir Pip seg mens professoren tilfører kaninkroppen nye ingredienser.

Forsøkskaninen Pip er både fascinert og skremt av de blå ledningene som er kobles til kroppen hennes (Foto: Johanne Karlsrud/Festspillene i Bergen)

Uhyggelige hvin kommer ut av Pips spastiske kropp, og det er nå det blir skummelt. Ansiktet forvris, blinkende lys i oransje og blå bygger en panisk stemning underbygget av alarmerende musikk. Scenen er intens og skuespillernes store innlevelse gjør det vanskelig å se vekk. Et par barn ler litt overraskende, men generelt er rommet alvorlig, og litt bekymret.

Etter at alle smakene er tilført er det kun venting som gjenstår. Pip får beskjed om å ikke puste, men får en harpe plassert foran seg og tillatelse til å spille. Lyset endrer seg og signaliserer at tiden går mens pillene tilberedes i en beholder.

METT!
Pillen er klar og ærverdig henter de ut en til hver. De holder publikum på tærne i en lang sekvens med høylytt slurping, brekninger, skremte ansikt og ukontrollerbar dans. Det er vanskelig å skjønne om de liker det. Operasang kommer ut av Pip, trommer slås på, de går besatte i ring mens de ramser opp matretter. Bestemors loff om sommeren! Snop med alle vennene mine! Gode minner om delte måltid med nære og kjære flyr gjennom bevisstheten deres. Vi vet fremdeles ikke om prosjektet har lykkes. De segner om.

Pip vil ha mer! Det er det beste de har smakt. Pip vil feire med en gulrot! Pillen inneholder alle smaker, men paradoksalt gir den sultdempende pillen lysten på mer fordi den er så god.

Skuffelsen er stor når Purre avslører at pillens bivirkning er at en aldri kan spise mer ettersom kroppen vil sprekke. Rådsnar foreslår Purre å feire med et hopp og det viser seg at Pips nye hoppeegenskaper er overlegne. De er helt perfekte. De er så perfekte at hun trenger ikke å øve mer. Pip foreslår at Purre kan forske litt mer for å feire, men Purre har forsket ferdig og de innser sørgmodig at det perfekte er kjedelig.

Fine feil
Stykket tar barna på alvor og undervurderer dem ikke i denne uhyggelige presentasjonen som problematiserer flere tema; menneskets umenneskelige utøvelse av makt over dyret, utnyttelse og manipulasjon av andre for å nå egne mål og behovet for å alltid ha mer. Stykket kaster et kritisk blikk på kynisk strebelse av perfeksjon og hvordan en kan overkjøre andre for å nå egne mål. Lengre hopp, mer mat, bedre resultater. Hvordan skal man behandle hverandre i egosentriske, ambisiøse mål?

Det undersøker også verdien av å lengte og får frem hvordan det uperfekte kan være godt nok, og til og med veldig fint. Knekken i Pips øre kan likeså godt rapporteres som sjarmerende og symmetriske ører er kanskje litt kjedelig, egentlig.

Publikum virker helt oppslukte og sitter stille gjennom hele forestillingen. Skuespillerne er troverdige og klarer å holde alles oppmerksomhet. Historien har god framdrift, interessant problematikk og Festspillene bringer en teaterforestilling om forsøksdyr som er veldig spiselig. ET! skaper både latter, empati og ettertanke i en forestilling krydret med opera og klubbete lys og lyd. Gratulerer. Pip og Purre leverer.