Tekst og bilder: Øyvind Pharo
I 2024 gjorde Asbjørn Øverås og jeg en musikkreportasje for NRK P2s Musikkreisen (tidl. Jungeltelegrafen) i Kamerun. Vår viktigste fikser var en kameruner som kom til Norge etter å ha gått på skole drevet av norske misjonærer.
Vakoté Yama Dieudonné ga oss alle kontaktene vi trengte, og sendte med oss en pent brukt Yamaha DX som ble overrakt kjentmannen i millionbyen Douala. Hjem til Vakoté fikk vi med en to-strengs garaya-gitar.
Velkomst på Sofiemyr. (Foto: Øyvind Pharo)
En vinterdag er jeg hos Vakoté i rekkehuset på Sofiemyr utenfor Oslo for å snakke med ham om erfaringene med å være musiker med det ene beinet i Kamerun, det andre i Norge. Vi begynner med balafonen på arbeidsværelset hans.
Tradi-moderne musikkarbeid
Det ligner på en xylofon med staver av tre, og kalebasser som resonatorer festet på undersiden. På skrivebordet står pc’en der han laster ned lydfiler fra musikere han jobber med, og for. Han forteller om beats og plugins og programmet protools. Tradisjonelt og moderne i skjønn forening. Tradi-moderne, som det heter i Vakotés fransktalende Vest-Afrika.
Bikutsi på kromatisk balafon i hjemmestudioet. (Foto: Øyvind Pharo)
Han huker seg ned foran balafonen:
– Nesten alle kulturer i Afrika bruker balafon: Vest-Afrika, Sør-Afrika, Midt-Afrika…og Kamerun har forskjellige slags balafon. Stemt forskjellig og spilles forskjellig. Men denne, som er bygd av en kameruner, er en kromatisk balafon. Liksom et piano som går til all musikk. Du trenger ikke fem balafoner. Hvis jeg spiller med en fra Mali, ja, så finner vi en malisk pentatonikk. (Vakoté spiller noen toner.) Hvis jeg spiller som i Kamerun (Vakoté demonstrerer, nå er tonene lysere)…bikutsi (atter nye toner)… helt annen klang.
Et Kamerun i miniatyr
Vi går inn i stua.
– Jeg kommer fra høylandet, men er født i sør, i Ebolowa-området, midt i regnskogen. Pappa var offiser og flyttet med jobben. Han kom fra Sahel-området i nord på grensen til Nigeria, hvor også mor kom fra. Så bodde vi i vest før vi flyttet til Ngaoundéré nord i det sentrale Kamerun, og endestasjon for toget fra Douala. Der etablerte norske misjonærer seg i 1923, og der vokste jeg opp. Fra barnetrinn til videregående gikk jeg på den protestantiske privatskolen som norsk misjon drev sammen med den lokale kirken. Jeg sang i koret fra jeg var syv år gammel.
Vakoté på tangenter i kontrollrommet. (Foto: Øyvind Pharo)
Kamerun, med sine 30 millioner innbyggere og bortimot 300 etniske grupper med hver sine språk og fransk og engelsk som de offisielle, kalles ofte for Afrika i miniatyr. For Vakoté er Ngaoundéré et Kamerun i miniatyr.
– En eneste stor kulturmiks. Mer islam enn kristendom der, men religionene lever side om side. Noen gifter seg på tvers av religion, akkurat som foreldrene mine. Mor kommer fra en muslimsk familie mens far er kristen.
– Hva dro deg til musikken?
– Pappa var innsamler av musikk og inviterte tradisjonelle musikere til seg når han var i Sahel.
Sahel-musikere kunne også komme reisende til Ngaoundéré og slå seg til hos familien i et par uker i strekk. De kom med tostrengsgitarer og spilte griot-sanger som faren tok opp. Det ble fest.
– Alle ville ha kassetter fra pappa, og jeg ble sugd inn i musikken. Begynte kanskje allerede da å klimpre på små gitarer.
Faren gjorde det av personlig interesse, men opptak av kapsiki-musikere og et titalls andre stammegrupper for produsenten Eric Nelson fikk støtte fra Det franske kulturinstitutt.
Inspirasjon fra bryllup, menighet og fest
– Jeg tok inn alt jeg hørte rundt meg. Blinde satt i veikanten og sang, kvinner sang mens de arbeidet. I byen var det brylluper hver eneste uke. Jeg fulgte lyden. Første gangen fant jeg ikke veien hjem, men mor kunne jo også følge lyden, så hun fant meg. Det var forskjellig musikk, med forskjellige etniske grupper, som bamileke og fulani. Med balafoner og annet – alle hadde instrumenter. Sangene jeg lærte da, bruker jeg når jeg komponerer i Norge, forteller Vakoté.
– Menigheten inspirerte meg, men de som kom til oss som gjester, og som drakk seg fulle og tok frem instrumenter, de lærte jeg også av!
– Jeg startet med å spille tromme, fortsetter Vakoté. – Gitar lærte du å spille ved å lage din egen. En boks med ståltråd til strenger. Da jeg begynte på college, spilte jeg bassgitar, både i koret og skolebandet. Veldig tidlig startet jeg band sammen med venner. Hjemme hos oss lærte vi vanlig populærmusikk. Afrikansk pop, masse reggae. Bob Marley og Peter Tosh. Mye Peter Tosh.
Blues på tostrenger. Kalles garaya i Kamerun, Nigeria og Niger. Ngoni i Mali, Elfenbenskysten, Burkina Faso og Senegal. (Foto: Øyvind Pharo)
– Hva med Lucky Dube, han hørtes nesten ut som Peter Tosh, skyter jeg inn.
– Ja, Lucky Dube var en av de største i Afrika, men Alpha Blondy var enda større. Det er de to og Tiken Jah Fakoly fra Elfenbenskysten. Han har vært mye i Norge.
Med Gospel Singers til Norge
Rundt 1990 synger Vakoté reggae i Kamerun, men det er med Gospel Singers fra skolen i Ngaoundéré han kommer til Norge for første gang.
– En norsk misjonær stiftet koret i 1969. NORAD via Det Norske Misjonsselskap (NMS) finansierte hele turnéen da jeg kom til Norge med dem i 1992. Jeg kom tilbake til Norge som utvekslingsstudent ved Rønningen folkehøgskole (KFUM/KFUK) i 1995. Jeg drev med musikkopplæring, tok musikklinje med musikkteori, og underviste i perkusjon og spilte balafon. Da jeg kom tilbake til Kamerun, arbeidet jeg for NMS og Den norske skolen i Ngaoundéré. Jeg hadde omreisende korseminar i hele landet, og var timelærer ved den norske skolen.
Innimellom tok Vakoté utdanning i informatikk, og fikk i oppdrag å digitalisere tusenvis av fotografier som norske misjonærer hadde tatt helt siden 1920-tallet. Bildene hadde historisk verdi, og var av stor interesse for universitetene i Kamerun. NORAD finansierte prosjektet i samarbeid med Universitetet i Tromsø og Det Norske Misjonsselskap.
Feltarbeidet Vakoté gjorde i hele Kamerun for å identifisere bildene i en kronologisk katalog, var ikke ulikt det faren drev med. Vakoté fikk tilbud om å digitalisere arkivet i Tromsø med lønn fra Fredskorpset. Billeddokumentasjonen Vakoté digitaliserte er i dag en del av arkivet til den tverrfaglige engelskspråklige disiplinen Visual Anthropology ved Universitetet i Tromsø, Norges arktiske universitet.
Tromsø og Bigola Band
– Jeg kom til Tromsø i 2001 med tromme i bagasjen. Taxisjåføren som hentet meg var fra Elfenbenskysten. «Velkommen! Jeg spiller også tromme, vil du spille med meg?»
Snart var Vakoté med i en gitarduo med Tamba Kunda Benoit, far til Mimmi Tamba, og i 2003 flyttet han til Oslo for å bo med Lise som han giftet seg med. Her startet han Bigola Band.
– Jon Einar Hagen, som hadde vært med til Kamerun sammen med meg, ble gitarist, forteller Vakoté.
– Han hadde lært seg afrikansk musikk og alle slags instrumenter. Broren Håvard spilte bass. I tillegg hadde jeg misjonærsønnen Egil Dankel på keyboard. På grunn av jobb var Håvard ofte forhindret fra å spille. Da hadde vi Khalid, en god bassist fra Sudan. Kossa Diomande fra Elfenbenskysten spilte av og til trommer.
«Kan du nynne? Hvor mange låter skal du ha?»
Mange av musikerne Vakoté spilte med i Norge den første tiden hadde tilknytning til misjonen, men ikke alle.
– Sidiki Camara, som vant Spellemann i 2024 for tradisjonell musikk, kom til Norge i 2005. Vi traff hverandre under en minnekonsert for en afrikansk musiker mens han enda bodde i Belgia. Trommeslageren min dukket ikke opp, men bandet før meg på scenen hadde en trommeslager som skilte seg ut. Jeg sa til ham: «Jeg så at du spilte sånn sahel-musikk som jeg spiller. Hvor er du fra? Jeg er fra Kamerun.» Han var fra Mali, sa han, og hadde vært to ganger i Ngaoundéré med Oumou Sangaré.
Vokalist Vakoté med rastafletter og Sidiki Camara Band på Cosmopolite i Oslo, 2013. (Foto: Privat)
– Jeg hadde aldri hatt en så god perkusjonist. Han sa «Kan du nynne? Hvor mange låter skal du ha?» «Fire,» svarte jeg, og så nynnet jeg. Vi øvde kanskje i fem minutter!
Sidiki Camara flyttet til Norge, og siden den gang har de spilt og jobbet sammen. I Kamerun har de turnert med både lokale og norske musikere.
Vakoté og Sidiki Camara spiller under seminar i visuell antropologi på universitetet i Tromsø. (Foto: Privat)
Fra 2003 til 2011 jobbet Vakoté bare med musikken, men etter at sønnen Emil ble født i 2008 og familien var et år i Kamerun, trengte de å kjøpe hus og Vakoté ha fast inntekt.
Musikalsk brobygger med Eidsvåg på fulani
– I 2007 ga jeg ut min første plate, Samira, på Lars Kåre Hustofts selskap. Det var han som produserte Gabrielle. Jeg hadde ikke store inntekter, og i hvert fall ikke nok til å ta opp boliglån. Men jobben jeg fikk som kundebehandler i Ruter kunne jeg kombinere med musikk, og i 2015 reiste jeg til Madagaskar sammen med min kone Lise, som fikk stilling som representant for Det Norske Misjonsselskap. Da kunne jeg jobbe i studio.
På Madagaskar spilte Vakoté inn sitt tredje album, Mi tammi no, med innspillinger av Bjørn Eidsvåg-sanger på fransk og fulani tilført reggae, soukous og afrikansk salsa av lokale studiomusikere. Albumtittelen viser til fulaniversjonen av låta «Jeg trodde verden ble ny», som Erik Hillestad skrev til en Eidsvåg-plate i 1978.
Vakoté Yama Dieudonné og Bjørn Eidsvåg i studio hos NRK Spillerom på P2, i april 2016. (Foto: Privat)
Den musikalske brobyggeren Vakoté vet alt om forskjellene mellom å være musiker i Kamerun og Norge, men utfordringene med å opprettholde band er felles. Vakoté har vært under kreftbehandling de senere årene, men er nå på bedringens vei og spiller innimellom. Ved siden av har han en liten stilling som menighetspedagog for Kirkelig fellesråd i Oslo. Og Bigola Band eksisterer fortsatt.
Vakoté (nummer to fra høyre) med bandet som spilte på Mi Tanno No. Eidsvåg-sanger på gassisk. Café Piment i Antananarivo, hovedstaden på Madagaskar, i 2016. (Foto: Privat)
Karpe, Knut, korrupsjon og sensur
– Jeg spiller gjerne med Jon Einar, og vi bookes gjennom Samspill, men også gjennom folk som Ivan Mazuze på Union Scene i Drammen eller Caféteateret i Oslo. De fleste jobbene er med Sidikis musikere. På Cosmopolite, Riksscenen, Victoria Nasjonal Jazzscene. Sidiki er heltidsmusiker og den fremste vestafrikanske musikeren i Norge. Jeg snakket med ham senest i dag, forteller Vakoté.
– I bandet til Sidiki er de fleste norske musikere, og flere spiller med Karpe. Jeg har også spilt med Knut Reiersrud. Vi var på samme arrangement i Haugesund, og hadde tid til å prate og drikke øl. Han spilte blues på den lille garayaen som fulanigjeterne spiller på, og som dere hadde med hjem fra Douala!
– Hva er den viktigste forskjellen på å være musiker i Kamerun og Norge?
– I Kamerun driver du med musikk hvis du liker det, på tross av det ikke er penger i det. Dere har Tono, det har ikke Kamerun. Inntektene av rettigheter til innspilt musikk går i lomma til kulturministeren, og regjeringen tjener på at musikerne har foreninger som bekjemper hverandre. Men de som jobber på vegne av musikerne er glad til.
Vakoté blir sensurert. Tre av de elleve sangene på Samira– albumet er forbudt på statlig radio og TV, men de private radio- og TV-selskapene spiller musikken hans. «Ou est le président?» er forbudt av CRTV, fordi den kritiserer at presidenten ofte er på reise i utlandet. En annen sang handler om tribalisme, at elitene skaffer hverandre fordeler. At politiske stillinger er til for å berike seg.
– Kjenner du til samarbeid med det norske musikklivet andre steder enn Kamerun?
– Misjonen har ført til utveksling med Kamerun. I andre land er det på grunn av bistandsprosjekter. Slik som i Mali, tror jeg. Norske musikere har vært i Senegal, og i dag er det ikke uvanlig med kora i norsk folkemusikk.
Det er ikke assiko hvis det ikke er flasker og gitar
Vakoté har også vært mentor for yngre musikere i andre land enn Kamerun. Som Tsjad og Madagaskar.
– Musikere i Tsjad kommer fra Sahel-tradisjoner, og i 2009 jobbet jeg med Sammy (piano/vokal) og Willy (perk og vokal) som spiller mye reggae på sin måte. De kommer fra en øygruppe i en stor innsjø. På Madagaskar traff vi mange fattige. Vi hjalp Nathy Lawrence med å lage album mens hun gikk på universitetet i Antanarivo. I dag er hun blitt kjent. Vi hjalp også Pit Leo, som er popstjerne i dag, og Stephanie, som nå er en gassisk diva.
– Du har jo også ansvar for et band i Ngaoundéré?
– Ja, Baladji Kwata. De er i studio nå. Sidiki spilte tromme, og jeg sendte filen til en gitarist i Frankrike som kan denne type musikk. Da vi var ferdig med å spille, fant jeg ut at låten trengte assiko-rytmer, for de spiller assiko-musikk fra Douala, da er det noen regler som gjelder og som ungguttene ikke kjente. Da trengs flasker, tikk-tikk-tikk-tikk, og klapping. Det er ikke assiko hvis det ikke er flasker og gitar. De hadde brukt synth! Baladji Kwata er store i Kamerun nå, med kontrakt hos Universal.
Baladji Kwata er store i Kamerun. De spiller assiko-musikk fra Douala, og da er det noen regler som gjelder og som ungguttene ikke kjente, forklarer Vakoté. – Da trengs flasker, tikk-tikk-tikk-tikk, og klapping. Det er ikke assiko hvis det ikke er flasker og gitar. (Foto: Pressebilde)
– Du er også mentor for yngre musikere i Norge. Har de afrikansk bakgrunn?
– Ikke nødvendigvis. En gang jeg var på en festival på Nesstrand (ytterst i Sognefjorden, journ. mrk.) kom en norsk hip-hopper innom. Jeg ga ham praktiske råd, hvordan han skal lage musikk. Nå er han så stor…han er er litt afrikansk i stilen. Han kaller seg Lido, tror jeg, og har bodd i USA. Han heter Peder Losnegård (artist, låtskriver og musikkprodusent, journ. mrk.). Han hang etter oss under hele festivalen. Jeg spurte «Vil du synge med oss?» «Yes!» Det var første gang han sang på scenen. Han var et stortalent. Han har fått Spellemannpris også…men han klarte seg jo uten meg.
Peder Losnegård, aka LidoLido, aka Lido, tilbake i 2013. (Foto: Håkon Nordvik)
– Han har talent, så da greier han seg. Men du må ha vært til hjelp
– Ja, hva skal jeg si. Etter festivalen kom han til meg for å spørre om hva og hvordan… ja, kanskje. Jeg viste ham hvordan han kunne bruke protools for å spille inn musikk selv. For å lage pop. Kanskje det gikk bedre da. Han har jo samarbeidet med Madcon.
– Da er vi tilbake til start med protools. En ting er at du har med deg den afrikanske musikken, men like viktig er jo at du kan lage den i ditt eget studio.
– Ja, det må man kunne i dag. Du må lage demoer. Arrangere låtene. Så kan du treffe musikerne i studio.
- Født 1971. Etnisk gruppe kapsiki. Vokste opp i Ngaoundéré, Kamerun. Flyttet til Norge i 2001.
- Musiker, sangskriver, produsent, talentspeider. Selvlært billedkunstner. Oljemaling og acryl.
- Utgitt tre album. Synger mest på fulani.
- Menighetspedagog for Kirkelig fellesråd i Oslo
Ballade jazz: Å bryte og bygge vaner
Dette er platene du pakkar med deg i lag med krimromanen, kvikklunsjen og appelsina.
Nyhet! Ballades festivalguide
Vi lanserer Ballades festivalguide, som vil samle musikkfestivaler over hele landet, gjennom hele året.
Oppspark til årets Inferno: Gjenhør med debatt om hatytringer i black metal
Ballade radio: Varm opp til metalfestivalen med den heite debatten om hatytringer i black metal fra fjorårets festival, med et sterkt internasjonalt panel.
POSTKORT FRA JAPAN: – Individet er ikke verdt en jævla dritt. Og dét har japanerne skjønt.
Spellemannsnominerte Why Kai dro på turné til Japan, og fikk både nye fans og eksistensiell angst.
Mørk kveldssang med Michael Krohn
Nylig ble det kjent at Michael Krohn legger opp som vokalist på grunn av sykdom. Her er hans siste nachspiel som sanger.
Ballade video: Et hundeliv
Vi går påsketur med Ingrid Lingaas Fossum, Kristine Hovda, Hanne Leland, Smerz, Embla Maria, Aurora, Julie Bergan, Tor Kvammen, Louilexus, Egil Olsen, MÍO og Terravia.
