– Jeg fikk en brutal backstage-tour på Eurovision

Red. mrk.: Thomas Kolbein Bjørk Olsen er frilansjournalist basert i Berlin. Han har skrevet for Ballade i en årrekke. Dette er en redaksjonell kommentar fra ham om hans opplevelser under Eurovision i Malmø denne uken.

Mandag publiserte Ballade et intervju jeg gjorde med den Berlin-bosatte lyd- og lysartisten Veslemøy Rustad Holseter som har blitt arrestert to ganger av tysk politi for å vise sin støtte til Palestina.

Lite visste jeg at jeg selv skulle sitte på en politicelle samme kveld. Ikke i Berlin, men i Malmö.

Eurovision har kommet til byen, og Israels deltagelse gjør at alle må gå på tå. Politiet har plassert snikskyttere på hustakene, og i luften surrer droner og helikoptre. Det er ikke noe gøy å være på Eurovision i år. Det er rett og slett ganske guffent.

Selv har jeg vært en ihuga fan siden jeg var en guttunge.

Da Lill Lindfors mistet kjolen i 1985, under konkurransen som Norge vant, er et av mine sterkeste barndomsminner. Og det følgende året, da vår varme isdronning Åse Kleveland ledet Melodi Grand Prix fra Bergen, er et annet som har brent seg fast. Da var jeg 7 og 8 år.

Nå er jeg 45 og skulle unne meg en hel uke med europeisk lyd- og lyskunst. Det er dyrt å dra på Eurovision. Hotellprisene kan tidobles. Men jeg fikk tilbud om gjesterommet til en venninne helt gratis, og slo til og investerte i billetter til fem av de totalt ni showene, fordelt på prøver og livesendinger, som holdes i løpet av uka. 

Snille söta bror har vel koll på läget?

Billettene kjøpte jeg i november og desember i fjor. Da trodde jeg EBU ville følge linja de hadde fulgt med Russland, og at Israel ikke ville stå på scenen et halvt år senere. Jeg visste at det ikke ville bli noe gøy for publikum, og aller minst for den israelske artisten, om den ifølge EBU upolitiske konkurransen skulle bli nettopp politisk. 

Nå minner Malmö om en krigssone. Min vert ble bekymret da jeg sa jeg skulle dekke “Boikott Eurovision”-protestene her for Blikk. Folk i Malmö er oppriktig redde for at noe fælt skal skje. Men demonstrasjoner er jeg vant med fra Berlin, og det kan vel neppe bli verre i Malmö enn Berlin? Snille söta bror har vel koll på läget?

«BOIKOTT EUROVISION»: Frilansjournalist Thomas Kolbein Bjørk Olsen skal dekke “Boikott Eurovision”-protestene i Malmø for Blikk, Nordens eldste skeive magasin. (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)

Så dro jeg på den første prøven av første semi-finale mandag kveld. Ved arenaen går man gjennom en sikkerhetskontroll, så en til, før man scanner billett og er inne. Det er veske- og bagforbud, så man får bare ta med seg det som får plass i en lomme.

Jeg har billett på gulvet som er delt inn i sone A, B og C. Jeg står på høyre side av scenen i sone B og lener meg på et rekkverk på siden av arenaen opp mot sitteplassene, og har noen rader av folk mellom meg og scenen. Jeg er på plass ca en halvtime før showet starter. Jeg tar frem mobilen og scroller på Instagram for å få tiden til å gå. Feeden min er fylt med siste nytt om Israels angrep på Rafah.

På scenen hyper showets produsent publikum. Nå er det sju minutter igjen til det starter. “Are you ready!?” roper han. 

Jeg ser opp fra mobilen, og plutselig står det to sivilkledde politifolk der. De har sneket seg helt inntil meg, og sier at “nå må du komme med oss, vi syns at du ser litt mistenkelig ut og må gjøre en sjekk”.

Så de at Instagram-feeden min var fylt med nyheter fra Gaza? Er det mitt sjakkrutete H&M-skjerf som har trigget dem? 

Men, jeg har jo fikset meg en skikkelig god plass, ved et rekkverk jeg kan lene meg på. Får jeg beholde plassen min? Jada, den skulle de passe på. 

Jeg blir ledet mot hovedscenen. Barrikaden på siden av scenen åpnes opp, og vi går backstage, forbi showprodusenter og dansere som straks skal opp på scenen.

Vi krasjer nesten med Serbias pappmasjé-fjell som står klar til å rulles opp på scenen som låt nummer to. Og idet politiet dytter meg mot et rekkverk, holder armene mine i et fast grep og sprer beina mine, kommer den britiske programlederen og reality-kjendisen Rylan Clark ut døren foran meg. Det er smått absurd. Og garantert en unik opplevelse bare svenske skattepenger kan betale for.

Her står jeg en stund. Nye politifolk tar over armer og bein. Det virker ikke som de har noe kontroll på hva de driver med. Etter hvert blir jeg flyttet til en hvit kube de har plassert på backstageområdet. Jeg dyttes inn, og jakke og cap blir aggressivt revet av meg.

Jeg spør gang på gang hva det er som skjer og hva jeg har gjort. Ingen kan svare. Alt jeg vet er at de syns jeg så mistenkelig ut. 

LED-ARMBÅND: «En politimann blir forbanna når jeg ikke i detalj kan forklare hva led-armbåndet jeg har i lomma er,» skriver Tomas Kolbein Bjørk Olsen. «Den fikk alle i publikum tildelt ved inngangen. Eurovision skulle vel ikke dele ut små armbåndsbomber til oss?» (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)

Så de at Instagram-feeden min var fylt med nyheter fra Gaza? Er det mitt sjakkrutete H&M-skjerf som har trigget dem? 

ET TØYSTYKKE: Var det dette 20 år gamle skjerfet fra H&M som trigget politiet i Malmø? spør Thomas Kolbein Bjørk Olsen. (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)

De spør meg hva jeg heter og når jeg er født. De forstår jo at jeg ikke er svensk, og likevel ber de om mitt svenske personnummer. En politimann blir forbanna når jeg ikke i detalj kan forklare hva led-armbåndet jeg har i lomma er. Den fikk alle i publikum tildelt ved inngangen. Eurovision skulle vel ikke dele ut små armbåndsbomber til oss?

De finner ingenting på meg, men de må finne på noe for å få meg ut. Så nå skal jeg fraktes til “häktet” på andre siden av byen, fordi jeg er “for beruset”. 

Jeg verken drikker, røyker eller tar noen former for narkotika. Så det fant jeg ganske provoserende. Men der satt jeg da, bak i en politibil, sammen med Kling og Klang som var i storbyen for å bistå, og ikke visste hvor vi skulle kjøre for å finne frem til “Rättscentrum”.

Thomas Olsen foran Rättscentrum i Malmø. (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)

Når vi omsider kommer frem spør jeg igjen hva grunnen er til at jeg befinner meg i denne situasjonen. Og en politimann på stasjonen sier “du har vel fått i deg litt for mange…” og gestikulerer at han drikker noen shots. Seriøst, Sverige?

Jeg blir forespeilet at jeg må tilbringe natten der, men at det er opp til deres overordnede. Overordnede kommer, og fastslår at jeg ikke er beruset, og at de ikke har noen grunn til å holde på meg. 

Så da står jeg der. Helt på andre siden av byen av det jeg hadde kjøpt billett til. Joda, det var jo litt dumt at jeg missa showet mente politiet. Men sånn kan det gå noen ganger.

Jeg spør om jeg kommer til å få problemer med de neste fire showene jeg har billett til. Neida, det skal jeg ikke bekymre meg for.

ARRESTEN I MALMØ ligger helt på andre siden av byen av det Thomas Kolbein Bjørk Olsen hadde kjøpt billett til. «Joda, det var jo litt dumt at jeg missa showet mente politiet. Men sånn kan det gå noen ganger.» (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)

Fast forward. Neste dag er jeg klar for andre prøve for første semifinale. Jeg går igjennom første sikkerhetssjekk. Før et kjent fjes fra kvelden før prikker meg på skulderen. 

– Vi vil bare sjekke hvordan det går med deg i dag. Vi tar en full kroppsvisitasjon her, tenker jeg, sier han og ber meg slå armene ut og spre bena. Midt i folkemengden. Han fotograferer mitt pass, og så vil han vende kameraet mot meg. Jeg nekter. For hva er grunnen nå? De slo jo fast at jeg ikke hadde gjort noe galt kvelden før. Og nå hopper de på meg bare for å provosere?

Han gir meg et ultimatum, enter lar jeg meg fotografere, eller så forlater jeg området og misser showet, igjen. Jeg velger det første, men gjør en grimase når han tar bildet. Jeg blir igjen arrestert. De tar meg til en sidegate ved arenaen og trykker meg opp mot en vegg. 

Politiet sier at “her er det en fest, og her skal man være glad”. 

– Det står ingenting om at man må være glad i Ticketmasters Terms & Conditions, svarer jeg.

– Varför är du så jævla dum i huvudet, skriker en annen politimann meg opp i fjeset.

Kling og Klang kontaktes, og de har igjen vanskelig for å finne frem, så jeg står der trykt mot veggen en god stund.

På politistasjonen får jeg et nytt ultimatum. Enten så godtar jeg at jeg er bannlyst fra Eurovison-området, eller så må jeg bli på politistasjonen til at jeg forstår at jeg er bannlyst fra Eurovision-området. Jeg velger det første, og går.

– Skal en hel by gå på eggeskall for noen tonehøyninger? Kalle Lind, Expressen

Det ble ingen Eurovision på meg i år. Men gleden var allerede borte før det startet, på grunn av den politiske situasjonen. Men jeg hadde jo tross alt kjøpt fem billetter.. Det hadde jo vært gøy å se maskineriet i sving. Men så ble det en brutal backstage-tour istedenfor. 

BRUTAL BACKSTAGE-TOUR: Thomas Kolbein Bjørk Olsen på vei ut fra arresten i Malmø. For andre kvelden på rad. Eurovision ble en brutal backstage-tour.  (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)

Expressens kulturskribent Kalle Lind tok en sykkeltur gjennom et anspent Malmö og spør i avisen om det er for Israels skyld vi må holde ut, og finne oss i at den svenske byen denne uka minner om en krigssone. 

– Kanskje er det for at de internasjonale gjestene skal føle seg som hjemme? spør han ironisk, og legger til:

– Skal en hel by gå på eggeskall for noen tonehøyninger?

EBU og SVT har i hvert fall bevist at de gjør alt for Israel.

Red. mrk.: Dette er en kommentar, der avsenderen gir uttrykk for sine meninger og refleksjoner.