Gjør konteksten en hver kunstnerisk ytring gyldig?

INNLEGG: Å legitimere et verk utelukkende på bakgrunn av sammenhengen det blir presentert i er uinteressant, mener komponist Jon Øivind Ness, med utgangspunkt i årets Ultimafestival. - Å kalle en punkete holdning for "nyamatørisme" blir for meg nettopp et symptom på kunstverdenens bortforklarende retorikk, kanskje til og med et syndrom, skriver Ness.

Del artikkelen på:
                    |     Mer

Jon Øyvind Ness (Foto: eget)

Ting tyder på at Lars Petter Hagen kan ha misforstått deler av det jeg skrev om Ultima, og derfor må jeg klargjøre litt.

Jeg beklager at mange av komponistene jeg nevnte er store og døde. Jeg trakk dem fram for å vise at jeg etter å ha diet i mange måneder fra Dolly Partons trygge barm, faktisk gjenoppdaget at mange av de aller fineste komponistene jeg vet om, virket i andre halvpart av det tjuende århundre. Noen av dem lever faktisk og fortsetter å forbløffe meg i det tjueførste. Det finnes mange andre "mindre" komponister som er virksomme i dag og som jeg liker, men mitt poeng var å vise at en del av ryggraden i min musikksmak utgjøres av samtidsmusikk-kanonen. Det er musikk jeg virkelig liker og ikke en pliktøvelse jeg har pålagt meg for å virke interessant i selskapslivet.

Jeg synes et godt stykke musikk hovedsaklig bør treffe direkte uten at man må lese instruksjonsboka. Dersom anstrengelsen for å forstå overskrider tilfredsstillelsen ved å like, hopper jeg som regel av. En av de svært få gangene jeg har anstrengt meg for å like et stykke musikk jeg i utgangspunktet mislikte var da jeg som nyfrelst "Våroffer"-fan sendte med en kamerat som skulle til Trondheim noen hundrelapper og beskjeden "kjøp hva som helst av Stravinskij", og han kom tilbake med blant annet "Suite Italienne", "Pulcinella" i arrangement for fiolin og piano. Allmennheten ville sikkert ha sagt at Pulcinella er et eksempel på musikk det er lett å like, mens Vårofferet er vanskelig, men for meg var det omvendt. Jeg SKULLE like det, så det ble slik, men som hovedprinsipp ønsker jeg av musikk minst mulig pisk og mest mulig gulrot. For mange høres kanskje Lachenmann ut som bare pisk, mens jeg hører ganske mye gulrot.

I min iver etter å få plassert M.A. Numminen under fotvortene til Monty Python og Jennifer Walshe under brystdittoene til Marianne Aulie, ser jeg at jeg kan ha spissformulert meg slik at det kan misforstås. I absolutt alle sammenhenger er jeg selvsagt interessert i et verks kontekst, og ser også at et makkverk har kontekster. Derfra til å legitimere et verk utelukkende ut fra kontekst er etter min mening uinteressant, derfor ville jeg gjerne høre om noen kunne si om de faktisk likte eller fikk noe ut av det de hørte og så i Jennifer Walshes opera, og forklare meg hvorfor, uten å legitimere det ut fra at den "sosiologiske tematikken" eller den slags. For meg sprenger dette stykket kvalitetsskalaen hvor det er meningsfylt å diskutere for eksempel hvorvidt eller hvorfor Prokofievs sjuende symfoni er hans dårligste.

Er det slik at man kan gjøre hva som helst fordi det handler om porno, trafficking, gjørmebryting eller birøkting? Gjør konteksten enhver kunstnerisk ytring til et gyldig uttrykk, eller oppfordrer et slikt kunstsyn til at det er konteksten som er viktig framfor kunstverket?

For meg er det åpenbart at denne trenden har ført til framveksten av en opportunistisk kunst/ musikk som legitimerer seg utenfor seg selv istedenfor i seg selv. Men dersom noen har lyst til å lage en sju timer lang dårlig klippet svarthvit video av en skabbete naken mann på Nordlandsbanen som pirker lo ut av navlen og klistrer buser under setet foran seg fra Grong til Fauske og det fungerer skal jeg være den første som gratulerer.

Jeg blir ikke provosert av slikt, jeg er bare blitt så utrolig lei av det. Den eneste gangen jeg kan huske å ha blitt provosert av kunst de siste årene er av Bjarne Melgaard som bruker bilder av unge gutter fra et amerikansk herreblad for pedofile og hevder at deres opprinnelige kontekst ikke påvirker kunsten hans. Ja vel... hvorfor bruker du ikke da et hvilket som helst bilde av en ung gutt? Hvorfor er det da så viktig å få fortalt at bildene er hentet fra et blad for pedofile? Det er denne opportunismen som rir samtidens konseptuelle kunst og som har gjort sitt til at konseptene eskalerer mens så mye kunsten står og stamper. Dette mener jeg er en tabloidisering.

Å hevde at dette er så oppsiktsvekkende nytt er en fordreining.

Jeg tror det er i "Asterix og skattejakten" fra 1969 hvor Asterix og Obelix prøver å tjene penger ved å bli med i et eksperimentelt teater som på det mest utstuderte vis prøver å fornærme det romerske sosietetspublikummet, som på sin side bare synes de er henrivende og bedårende- "Er de ikke søte og provoserende?" Obelix klarer for øvrig helt uforvarende å bryte deres eneste tabu ved å si "Romerne er helt sprø", og teatertruppen blir kastet i fengsel.

Jeg vil holde meg i tegneseriene og vise til Christopher Nielsens debutserie i Nye Takter rundt ca 1985, "Avant garde". Serien gikk som en énstripers ukentlig i kanskje to år og alle stripene hadde samme oppbygning:

De to hovedpersonene går på performance, installasjon, støyhappening, samtidsdans, plingplongkonsert osv., men blir aldri tilfredsstilt. Hver stripe avsluttes med "Jo'a, jævlig kult, men er'e eksperimentelt'a?" Det er da noe merkelig og litt pervo med et høyt utdannet og for en stor grad velhavende publikum som går og går på konsert og ikke blir fornøyd hvis det ikke blir provosert? Og er det egentlig så fryktelig mye det er verdt å provosere med lenger? Det finnes et amerikansk band som jeg dessverre har glemt navnet på, som skal ha fått en publikummer til å skyte seg selv som del av sceneshowet. Jeg innrømmer at det er ganske provoserende, selv om jeg ikke er helt sikker på om det er en urban myte. Melgaards avvisning av offerets lidelse er vanvittig provoserende, men er det en viktig provokasjon, og er det kunstverket eller kunstnerens arroganse som provoserer?

Jeg ønsker meg også en kunst og en musikk som griper inn i verden, og gjerne de mer ubehagelige sidene ved den. Få musikken ut av konsertsalene og jag den opp i trærne! Gjerne for meg. Men dersom det innebærer at man må utsettes for slikt som XXX-operaen vil jeg mye heller sitte med lorgnetten min på en stol og høre Ensemble Modern spille Lachenmann uten krimskrams.

Det er mulig at jeg bare har drømt at Lars Petter Hagen har sagt at Ultima skulle bli mer punkete og det er kanskje ikke så viktig. Men når han likevel følger opp sporet; å kalle en punkete holdning for "nyamatørisme" blir for meg nettopp et symptom på kunstverdenens bortforklarende retorikk, kanskje til og med et syndrom.

"Er det dårlig? Nei, det er nyamatørisme."
"Hvorfor svinger det ikke? Fordi det er postrock."
"Er det voldtekt? Nei, det er nykonseptualisme."

Holdningen er uangripelig, og avfeier enhver diskusjon. Og nettopp denne diskusjonen er det viktig å finne ut av. Hvorfor kan en punklåt objektivt sett være dårlig (trommisen har ujevn time, vokalisten synger surt og gitaristen kan ikke to grep en gang), men subjektivt bra, mens et band som Toto er kjempeflinke til å spille, men musikalsk ganske uinteressante? Mislykkede kunstverk kan i riktig kontekst gi større opplevelser enn Brucknersymfonier, det er også for meg hevet over enhver tvil, men hvorfor? Men i så fall, dersom ett mislykket kunstverk kan virke sterkt, betyr det da automatisk at et kjempemislykket kunstverk virker enda sterkere?

Jeg vil presisere igjen at dette ikke primært handler om min smak og Walshe/ Numminen. Jeg har vært publikummer på alle Ultimafestivalene siden 1990, og har definert meg som del av kjernepublikummet, og derfor som en av de som vil forsvare festivalen når den er truet. Jeg håper for all del at Ultima tiltrekker seg et trofast nytt publikum med sine påhitt og stunts, men jeg tror dessverre at mange av dem vender nesen en annen vei når den tabloide lyskasteren slås av.

Jeg synes ikke det er et absolutt kriterium, men et veiledende et når jeg går på konsert: "Ville jeg ha hørt på dette på CD hjemme?" Hvis man i overveiende grad på en musikk(!)-festival går ut av konserten og tenker "nei", synes jeg man har et problem. Jeg vil ikke si "på vegne av vanvittig mange", for det er vi jo ikke, men Ultima bør ta alvorlig at det blant festivalens "opprinnelige" publikum finnes mange som synes det bærer galt avsted.

Jon Øivind Ness er komponist.

Del artikkelen på:
                  |     Mer

Kommentarer:

Kom gjerne med informasjon, argumenter og synspunkter. Du kan enten kommentere via din Facebook-profil, eller, om du ikke har det, via vårt lokale kommentarsystem. Vi krever uansett at du underskriver med fullt navn. Alle kommentarer må godkjennes av redaksjonen før de offentliggjøres (mer om Ballades kommentarsystem). På forhånd takk!


Lokale kommentarer:

Legg til ny lokal kommentar

Ingen lokale kommentarer er lagt til

Siste fra forsiden

Marianne Sveen (Foto: Linn Carin Dirdal)

Skriver på fonetikk og overtoner

– Uten at man tenker over det bevisst, så tror jeg det er overtonene som inviterer til ulike melodier, sier Marianne Sveen. Ballade møtte artisten og komponisten til en prat om det å skrive musikk.Les mer om dette

F.v. Helene Myklemyr Bolstad (nestleiar), Per Øyvind Tveiten (leiar) og Mari Skeie Ljones (nestleiar) i FolkOrg
 (Foto: Knut Aastad Bråten)

Unyanserte påstander

INNLEGG: I programmet Vårt lille land på TV2 sist søndag fremstiller Gerhard Helskog folkemusikken som et pengesluk, og stiller spørsmål om tilskuddene bidrar til å stagnere utviklingen. Fremstillingen er både feil og unyansert, mener FolkOrg – organisasjon for folkemusikk og folkedansLes mer om dette

Caroline Ailin (Foto: Presse)

Kunsten å forstå en artist

Låtskriver Caroline Ailin gjør kommersiell karriere i London. Snart går turen også til USA. - Det handler om å finne balansen mellom det ingen andre har gjort og noe som appellerer, sier hun.Les mer om dette



Ballade · Kongens gate 24 , 0153 Oslo
  Redaktør Ida Habbestad · ida@ballade.no
Vil du annonsere i Ballade? Ta kontakt med: Sture Bjørseth · sture@ballade.no · Mob: 95 43 60 31
Ballade drives etter redaktørplakaten og vær varsom-plakaten